Autentisk ledelse høres vel bra ut, eller?

Jeg innser det nå - jeg har tenkt feil. 

Jeg har følt på skam over å brenne så innmari for lederutvikling samtidig som jeg har tenkt 'ja, men er det ikke også viktig å være autentisk - god nok som en er?'.

For det høres jo fint ut at ledere skal være autentiske og 'væra som en er' - det appellerer til de fleste - også meg. Det handler om at vi ikke trenger hige etter å være perfekte. Ole Ivars har jo til og med laget sang om det - en får væra som en er når'n itte vart som en sku. 

Men noe har skurret, så jeg begynte å se litt på definisjonen på autentisk ledelse.

Autentiske ledere er løselig definert som å være selvbevisste ledere, som står for sine verdier, følelser og overbevisninger.

Og det kan jo være bra. Men hva hvis lederens verdier og overbevisninger ikke er spesielt sunne eller gode - de skjærer med alt av normer og regler - er det da greit å være autentisk? Og hvis autentisk også betyr at leder selv ikke ser behov forbedring, utvikling og å lære nye ting - en får jo bare væra som en er? 

Så hvis det nå er slik at autentisk ledelse egentlig betyr at man ikke skal trenge å utvikle seg videre, ikke lytte eller ta hensyn til andres overbevisninger eller følelser og bare 'væra som en er når'n itte vart som en sku', da skal jeg legge vekk dette som et eksplisitt mål for god ledelse for godt. Sammen med skammen om å brenne for utvikling av ledere og teamene deres! ;) 

Jeg er helt overbevist om at det er viktig for ledere å lære seg å mestre ulik atferd - etter behov og situasjon. Det er smart å bli bevisst på hvordan man virker på andre og forsøke å finne en velbalansert tilnærming til egen lederatferd.

Utvikling handler om å tøye litt på komfortsona og være modig nok til å ta tak i utfordringene sine - gjerne lære seg atferd en er litt redd for å benytte, og som ikke ligger like naturlig for en.

Det å være autentisk må iallfall ikke bli en hvilepute for utvikling.

Hilsen Stine