Betyr høy selvtillit (selvsikkerhet) det samme som høy kompetanse?

Denne uken har jeg lest boken til prof Tomas Chamorro-Premuzic - Hvorfor så mange inkompetente menn blir ledere (og hvordan fikse det)? Og den er et tankekors.

Bare sånn med det samme; den handler ikke så mye om kjønn og menn vs kvinner, den handler om stereotypier, arketyper og emosjonell intelligens - og hva som virker i ledelse. Den er fascinerende - og skremmende - et slags minefelt.. og helt på kanten av 'woke' fordi den er innom forskjeller på kjønn. 

Men det er ikke slik at problemstillingen hans bare skaper trøbbel for kvinner, den skaper også trøbbel for menn som ikke passer inn i arketypen av en leder/mann.

Grunnleggende sier boken at det er helt vanlig at vi antar at en som utviser høy selvtillit - som er selvsikker - innehar mer kompetanse.

Altså at det å fremvise selvsikkerhet er noe som får oss til å fremstå som kompetente overfor andre. 

Så sier boken at 

kompetanse = det du kan

selvsikkerhet/høy selvtillit = det du tror du kan

Og stiller i bunn og grunn spørsmål om hva som er viktigst - kompetanse eller selvtillit?

De fleste av oss har vel fått beskjed om at du må fremstå som mer selvsikker i møter osv. Det vi egentlig får beskjed om er å innta en rolle - at vi gjør som forventet av en leder, det vil si at det er forventninger til hvem du skal være.

Og mange mener fortsatt at en leder bør fremstå selvsikker, slik 'arketypen leder' ligger i historien.

For hva er egentlig det første du vil tenke hvis noen spør deg om hva som er en typisk leder?

Jeg har iallfall selv gjort en og annen 'man pose' - altså 'mannet meg opp' før enkelte møter - som i en bredbent stilling, frem med brystkasse - du vet. 

Det er en utfordring at en stereotypisk kvinne ikke nødvendigvis viser sin kompetanse og selvtillit på samme måte som en stereotypisk mann, og Chamorro-Premuzic mener dermed at kvinner har vanskeligere for å komme til lederposisjoner. Dette selv om emosjonell intelligens viser seg å være svært viktige egenskaper for en leder, noe en stereotypisk kvinne gjerne utviser.

Den forklarer altså at en stereotypisk mannsrolle velges som ledere, koblet til at vi forledes til å tro at en selvsikker fremtoning betyr høy kompetanse. 

Iflg forsker Brene Brown har også mange menn skamfølelse knyttet til å vise svakhet, noe hun har forsket masse på. I USA riktignok mest, men det virker ikke helt feil på en del menn her heller - men det er altså bare min synsing. 

I tillegg er det slik at en kvinne som fremviser høy selvtillit ikke får den samme effekten av det som en mann - fordi hun er forventet til å være mer ydmyk. I tillegg må hun faktisk bevise at hun HAR kompetanse pluss selvtillit, noe en stereotyp, selvsikker mann slipper iflg denne forskeren. 

Don't kill the messenger, jeg bare viser til forskningen!

Jeg mener, på lik linje med forfatteren, at det er veldig viktig å se forbi disse forventningene og oppfattelsene av hvordan vi burde være som ledere, helt uavhengig av kjønn. En ydmyk tilnærming vil være en vel så god tilnærming som en selvsikker en. Vi må lære å skille på fremtoning, det ytre skallet og det som er inni. For alle kjønn. Og slutte å bli lurt av fremtoninger og masker. Det er greit å gjøre noen tilpasninger av atferd, men det blir vanskelig å måtte gjøre noe helt annerledes hele tiden.

Så er vel spørsmålet om vi skal endre oss, eller om vi bør endre våre feilkoblinger?

Selvsikkerhet er ikke nødvendigvis det samme som kompetanse, og det er alfa og omega at vi velger  ledere etter relevante kriterier. Jeg hadde likt at vi ble mer nysgjerrige på hverandre - og bruker den empatiske tilnærmingen for å forsøke å finne ut hva som ligger under overflaten. Jeg har jo i det siste snakket mye om "stille vann, dypest grunn", og det er noe der. 

Hvordan er det med deg, spør forfatteren av boken; ville du helst blitt operert av en lege som er kompetent eller en som bare fremstår selvsikker?