Ironi, humor og hersketeknikker!

Jeg er glad i humor. Og kanskje aller mest ironi. Jeg elsker å le sammen med folk. Men jo mer jeg leser om hersketeknikker, jo sikrere blir jeg på at balansen her er hårfin. Når slår moroa over til å bli en hersketeknikk?

Tenk deg at du slutter i jobben din. Du har jobbet hardt i flere år, dratt lasset og virkelig gitt det du har. Tenk deg at du er sliten, men likevel fornøyd med innsatsen. Så skifter du altså jobb av ulike årsaker, og takketaleren fokuserer på de høye hælene dine. På at klimpringen vil bli savnet. Ikke et ord om kompetanse, innsats eller hva du har fått til. Er det hyggelig ironi og humor, eller er det en av de aller mest kjente hersketeknikkene der ute, nemlig latterliggjøring?

Hersketeknikker er det overalt, latterliggjøring er en av dem. Sammen med usynliggjøring, utestengelse, tilbakeholdelse av informasjon med flere. Men tilbake til latterliggjøring. En skal ikke bli paranoid heller, det er den andre siden av balansegangen her; man blir hårsår. Ingenting kan spøkes med. Jeg er kanskje en av dem som synes vi har dratt det litt langt i forhold til humor og ironi fordi nesten alt blir tatt som diskriminering og trakassering. 

I mitt hode er humor og ironi iallfall helt avhengig av at intensjonen er god. Latterliggjøring som hersketeknikk handler om at intensjonen ikke er å ha det moro med, men på bekostning av - for å hevde seg selv. Og her igjen handler det om å balansere. For man kan trå feil med en godt ment spøk også. Da er kunsten å kunne si unnskyld hvis man ser at man sårer.

Jeg ser igjen at ordet balanse seiler opp som kanskje det aller viktigste begrepet innenfor ledelse og teamarbeid for meg. Ikke altfor mye, men heller ikke altfor lite. Og at intensjonen sikres gjennom psykologisk trygghet, det vil si at du er trygg på at den andre vil deg vel. Da blir også ironi og humor trygt, fordi man stoler på hverandres gode intensjon.

Det å le sammen er for øvrig en livredder også i arbeidslivet, iallfall for meg. For eksempel når alt egentlig er relativt svart kan man komme langt med litt galgenhumor. Faktisk kan man holde ut ved å le sammen. Vi har overlevd lenge på å le oss skakke av hvor svart det egentlig er. Kanskje har vi unnet oss å ha det litt morsomt med en felles, ekstern 'fiende' også en gang i blant. 

Men latterliggjøring som hersketeknikk er ubehagelig. Kanskje spesielt fordi du selv kanskje ler av 'spøken' der og da, selv om den går på din bekostning. Men når du kommer hjem kjenner du at den svir langt inni hjerterota. Og du skulle ønske du hadde respondert der og da, for eksempel med å spørre om vedkommende kunne gjenta det den sa en gang til eller eventuelt be den forklare hva den mente. Det tar ofte motet fra dem. 

Så får det bli neste gang det skjer, da er du bedre forberedt!