Karisma som leder - bare gull verdt?

'Når sluttet egentlig Hitler med å være en god leder?', var det en som spurte meg på en ledersamling vi hadde.

Jeg fikk ikke svart så godt skal jeg innrømme. Men dette har jeg tenkt mye på etterpå!

Jeg skal ikke påberope meg å være historiker, og jeg kjenner ikke Hitlers lederstil inngående. Men jeg vet jo at han på utrolig vis greide å få folk med seg - på tross av alle hans idéer!

Det jeg har forstått er at han sies å ha vært karismatisk - en god markedsfører. Han brukte en retorikk som gjorde at mange trodde på han - han sa antagelig det de ville høre. Han lovet folket noe de ønsket seg, noe de mente de trengte i den situasjonen de var i - en løsning på noe som betydde noe.

Spørsmålet i ledersamlingen ble stilt slik at det implisitt betyr at han en gang var en god leder. Og han var sikkert det på et vis også - iallfall i den forstand at han fikk folk til å følge seg.

Karismatikere gjør gjerne det!

Karisma egner seg nettopp til å få med seg folk, for å forklare og selge inn et budskap. Mye brukt i transformasjons- og endringsledelse - for å omvende og få folk med seg på endring. Karisma kan rett og slett brukes for å overbevise andre om at du har rett, og kan være nyttig i ledelse.

Men karisma er mye diskutert i ledelsesforskning.

Utfordringen med karisma er - som alltid - når det blir for mye av det gode - hvis du får for stor tro på deg selv og dine egne idéer. 

Hvis du da etter hvert også bikker over mot å styre basert på frykt og straff, har du definitivt sluttet å være en god leder. Hvis du velger å belønne den enkelte for å følge deg blindt, slik at ingen tør yte motstand.

Enkelte ledere med mye karisma kan også ende med å fokusere kun på overordnede strategiske tema, og tenke for lite på den operative gjennomføringen.

Som sagt vet jeg ikke nok om historien til å gå i dybden. Men jeg vet at vi har en tendens til å like slike sterke og karismatiske lederskikkelser, selv om de i følge forskningen ikke oppnår bedre resultater over tid.

Slike ledertyper har for mange blitt en slags 'arketypisk leder'.

Og det er lettvint å bare følge etter på et vis. Det sies til og med at vi velger å følge slike fordi de er slik vi selv ønsker å være - de bygger opp om egne narsissistiske personlighetstrekk. 

Kanskje har det også en sammenheng med at det kan være vanskelig å skille høy selvtillit fra faktisk kompetanse? Her har mange av oss en slags 'systematisk feiltolkning', der vi tror at de som er selvsikre nok også vet hva de snakker om - noe de ikke nødvendigvis gjør.

Du har forresten også større sjanse for å bli leder dersom du er 'høy og mørk', selv om det ikke burde være et godt utvelgelseskriterium...!

Denne overbevisningen om at sterke ledere er best sitter fortsatt langt inne hos mange - selv om forskningen viser at det er andre typer lederatferd som er mer effektiv når du ønsker å endre, innovere og utvikle.

Hva tenker du om ledelse og karisma, bruker du det selv? Og lar du deg ofte blende?

Stine

Her er noen interessante artikler fra BI for deg som er interessert:

Lederes karisma er et tveegget sverd | BI

Narsissistenes hjemmebane | BI

Utadvendte, intelligente og høye mennesker blir oftere ledere enn andre | BI