Perfekte ledere finnes ikke!

Denne uken har jeg lyttet mye til Brené Brown, hun som snakker om å våge å være uperfekt - og om å våge å vise sårbarhet.

Fordi sårbarhet ikke bare er roten til vonde følelser som skyld og skam, men gir også grobunn for de gode følelsene som glede og mestring. 

Noe av det vondeste jeg vet er følelsen av skam. Den tar opp masse energi, gjør meg utrygg, sårbar og uviktig. Den sier at jeg ER feil, ikke bare at jeg gjør feil. Og jeg blir veldig lite effektiv når skam gnager meg i ryggen.

Skam livnærer seg på stillhet og usikkerhet. Brown poengterer at skam sjelden overlever hvis vi snakker om den. Å få forståelse hjelper - at noen lytter og anerkjenner følelsen din som både forståelig og normal. 

Likevel vet jeg at mange - både ledere og ansatte - ikke våger å vise sårbarhet. Noen av oss mistolker det som svakhet. 

For meg er det heller modig å innrømme at du ikke fikser eller kan alt. For meg betyr det at du er hel ved!

Sånn rett før helgen slår jeg derfor et slag for åpenheten og det å våge å vise sårbarhet - overfor de som har gjort seg fortjent til den vel og merke.

Du trenger ikke dele sårbarhet med noen du ikke har tillit til, eller de som ikke vil ta den imot på en god måte. For tillit er vesentlig, og den må man gjøre seg fortjent.

Gjensidig tillit er igjen grunnlag for den psykologiske tryggheten vi trenger for å skape gode team og trygge relasjoner - der vi våger dele uten frykt for å bli latterliggjort, fryst ut eller sett rart på.

Amy Edmondson mener at vi ikke kan etablere psykologisk trygghet før vi våger å vise at også vi feiler.

For en ting er jo sikkert. Ingen er perfekte, ikke en gang ledere.

Å late som noe annet blir etter min mening falskt - og skaper ikke tillit, noe vi vet er viktig i en relasjon.

Forresten har jeg selv erfart at det å kunne dele både skam og sårbarhet med en betrodd gjør verden mye enklere. Også på jobben!

Ha en riktig god helg! :)